Ankelforbindelsen er medisinsk kjent som talocrural joint. Den er dannet av tre bein: tibia, fibula og talus som støttes av sterke leddbånd. Som anklene støtter vekten av hele kroppen, er ankelskader veldig vanlige. Hvert år behandles ca 2 millioner pasienter med ankelskader. Bruk denne ressursen for å lære om ankel anatomi, skader og rehabilitering.
Ankel av ankelen
- Leddbånd i ankelfugen : Ankelforstuinger omfatter en av de vanligste skader i ankelen. Hvis du har opprettholdt en ankelforstuing, vet du hva leddbånd er involvert, slik at du kan få bedre forståelse for din skade. Se gjennom anatomien din her!
Vanlige skader
- Ankelforstuing : En forstuet ankel resulterer når leddbåndene i ankelleddet strekkes forbi deres normale rekkevidde. Dette resulterer i ligamentete tårer som kan variere mellom små revner for å fullføre forstyrrelsen av ligamentet. De fleste ankelforstuinger forekommer under sportsarrangementer som inkluderer aktiviteter som løping, hopping eller gåing. Første symptomer på en forstuet ankel inkluderer smerte, ømhet til berøring, hevelse, blåmerker, manglende evne til å gå eller stå og felles stivhet .
- Achilles tendonitt : Achillessenen er den store senen som ligger på baksiden av hælen. Det dannes ved å sette inn kalvemuskelen på hælbenet. Achilles tendonitt er en overforbrukskade som oppstår når repeterende bruk av denne senen resulterer i små tårer gjennom hele vevet. Vanlige aktiviteter / forhold som resulterer i Achilles tendonitt inkluderer: løping, hopping, stramme kalvemuskler og overdrevent flate føtter .
- Gikt : Både osteo og revmatoid artritt kan påvirke ankelleddet. Selv om de er forskjellige lidelser, kan hver medføre betydelig ubehag og smerte under aktivitet og hvile.
- Stressfrakturer : En stressbrudd er en annen type overdreven skade. Det oppstår når musklene blir trette og kan ikke absorbere ekstra sjokk. Til slutt overfører den utmattede muskelen overbelastningen av stress til beinet og forårsaker en liten sprekk. Denne sprekk kalles en stressbrudd.
Rehabilitering
Forstyrrelser i ankelen krever et omfattende rehabiliteringsprogram, inkludert hvile, strekk og styrke for å få full utvinning. Hvert trinn spiller en viktig rolle i å gjenvinne funksjon etter en skade. Lær hvordan du rehab din ankel.
- Ankelhjelp : RICE er førstehjelps akronym brukt for hvile, is, kompresjon og høyde. Det er det første skrittet for å opprettholde en ankelskade. Kombinasjonen av RICE bidrar til å redusere betennelse som oppstår etter akutt skade. Det er viktig å huske at jo tidligere denne behandlingen er satt på plass, jo mer effektiv er den.
- Ankelstrekning Øvelser : Tidlig strekk etter opprettholdelse av ankelskade er et viktig skritt i rehabiliteringsprosessen. Med den lange hvileperioden som kreves etter å ha lidd en ankelskade, blir musklene rundt leddet ofte forkortet og stramt. Dette resulterer i en redusert mengde ledig bevegelse rundt ankelleddet. For å forhindre ytterligere skade, er det viktig å starte forsiktig strekker av din skadede ankel så snart godkjent av legen din.
- Ankelforsterkende øvelser : Sterke ankler er viktige for å forebygge så vel som å gjenopprette fra ankelsprayer, stammer og brudd. Kraftige muskler bidrar til å stabilisere ankelen og beskytte leddbåndene fra skader. Som alltid bør du diskutere med legen din før du starter treningsregimet.
- Balanseøvelser : Forbedre balanse og proprioception kan hjelpe deg med å oppnå stabilitet i ankelleddet og hjelpe deg med å forhindre fremtidige episoder av ankelskader. Balanseøvelser kan omfatte enkeltbenstilstanden, BAPS-styret eller T-stance-øvelsen. Din PT kan vise deg hvilke balanseøvelser som passer best for ankelen din.
Hvis du har en ankelskade, er det en god ide å sjekke inn hos fysioterapeut. Din PT kan vurdere tilstanden din og gi anbefalinger om riktig behandling. Øvelser som fokuserer på å forbedre ankelområdet med bevegelse, styrke og stabilitet, kan hjelpe deg raskt å gjenopprette og komme tilbake til dine normale aktiviteter.
Kilde:
Journal of Athletic Training, rehabilitering av ankelen etter akutt forstuvning eller kronisk ustabilitet, 2002 okt-desember; 37 (4): 413-429.